~ 1880-1900: Nyrenessanse

1880-tallet - Nyrenessanse

I løpet av andre halvdel av 1800-tallet inspireres både arkitektur og gjenstander av en rekke historiske stiler. Ny-gotikk, ny-renessanse og ny-rokokko er eksempler på stilepoker fra denne perioden. Den dominerende stilen blant disse er ny-renessansen.

Stilen er sterkt inspirert av antikkens klassiske formspråk, som regnes som en slags grunnleggende stil. Gjennom internasjonale tidsskrifter spres kunnskap om det nye idealet, og i Sverige ser arkitektene til Europas storbyer.

I Sverige er det høykonjunktur og industrien begynner å blomstre. For byene innebærer denne perioden en kraftig utvikling. Nye virksomheter og næringer etableres, og befolkningen på landsbygda flytter i stor grad inn til byene. Dette resulterer i en ekstremt usunn trangboddhet. Boligbyggingen skyter fart og i Stockholm er det byggeboom. Forbindelsen mellom byggeboomen og det rådende stil-idealet medfører at ny-renessansen blir den dominerende stilen blant murbyens bygninger. For de som har råd og mulighet finnes det en vei ut av byens usunne boliger. Nye forbindelser, med tog og båt, bidrar til at populære områder ved kysten og i skjærgården bygges ned med grosserervillaer, som sommerboliger for vellykkede familier. Alt i alt betyr dette at stilidealene innen arkitekturen får ulike parallelle uttrykk i løpet av tiåret, avhengig av beliggenhet og behov, og i sommervillaene gjenspeiles dette i sveitserstilen.

Takket være den industrielle utviklingen blir de aller fleste bygningene på 1880-tallet oppført av prefabrikkerte bygningselementer. Balkonger, trapper og rekkverk lages nå på fabrikk, like så  snekkerdetaljer og dører. Arkitekter og utbyggere står fritt til å velge etter smak og behag fra brosjyrer og produktkataloger, såkalte priskuranter.

Fasadenes stiluttrykk

I murbyen får fasadene i ny-renessanse symmetrisk plasserte vinduer og inngangspartier. Fasadene dekoreres med designelementer basert på idealene fra antikken og renessansen, som pilastre, søyler, gesimser, segmentgavler og pedimenter, samt mindre detaljer som akantusblader, masker og volutter. Graden av utsmykning markerer husets status og hver etasje får sitt preg. Nederste etasje er gjerne oppført i mur som imiterer utskårne natursteinsblokker (kvadre), mens de mer påkostede leilighetene i etasjene over får en rikere fasadedekor. Toppetasjen har enklere dekor, lavere etasjehøyde og mindre vinduer. Bakgårdene dekoreres ikke i det hele tatt. Vindusåpningene er store og trukket litt inn i murverket. De er vanligvis av typen krysspostvinduer, med midt- og tverrpost, og har fire vindusrammer som åpnes utad. Fasadene pusses i rolige, lyse nedtonede farger, som for eksempel gul-beige, gul-hvit eller grå-hvit, og grunnmuren males i en steingrå farge. Vinduene er malt med linoljemaling i mørke, nøttebrune eller mørke grågrønne farger. På taket er det plater, malt i svart eller rødt.

Inngangen til boligene er tydelig markert med dekorativt listverk, også i tilfeller der bygningen ellers har en mer beskjeden dekor. Portene er solide, vakre pardører av tre med fargede glassruter. Trappeoppgangene spiller en viktig rolle, og besøkende ønskes velkommen av blant annet malte, marmorerte vegger, panel, pynt og malt glass. Materialene tilpasses husets status.

Den moderne villaen oppføres både med stående og liggende panel, samt overdådige løvsagarbeider. Fasadene prydes av glassverandaer som, i likhet med pardører og vinduer, gjerne har glassruter med farger og mønstre. 


Vakker fasade i krysset Jungfrugatan - Karlavägen i Stockholm, bygget i 1885.

1880-årenes boliger

Bygårdene har ofte leiligheter i ulike størrelser i samme bygning. De største leilighetene har flere stuer som vender ut mot gaten, mens arbeiderklasse-familiene har små leiligheter i bakgården. For å spe på husholdningens økonomi leier arbeiderklasse-familiene ofte ut rom. Klasseforskjellene merkes også tydelig i standarden på leilighetene. Leilighetene leveres primært uten innlagt (vann må hentes fra en pumpe i bakgården) eller kun med kaldt vann i kjøkkenkranen. På kjøkkenet tilberedes maten på en vedovn. Matvarene lagres i et spiskammer, og det som må oppbevares kjølig legges i et isskap. Toalettet er vanligvis en utedo i bakgården eller i hagen, om du bor i en villa. I påkostede bygårder ble toalettet plassert ute på gangen, i kjøkkentrappen. Bade gjør man i en balje og tøyet vaskes i en gryte på jernkomfyren. Man bruker kakkelovn eller vedovn til oppvarming, og stearinlys eller parafinlamper til belysning.

Spisestue i typisk ny-renessansestil fra 1884

Hjemmenes interiør er sterkt påvirket av datidens mote og skulle, i henhold til tidens idealer, være mørkt. I borgerlige hjem er de fine rommene innredet i ny-stiler, slik moten har vært i noen tiår. Spisestuen, byborgernes viktigste rom og et populært familierom, er dekorert i nyrenessanse-stil med mørke farger som nougatbrun, oker og mørkerød. Veggene har høyt brystpanel og tapet. Takene er rikt dekorert med både stukkatur og takrosetter malt i flere farger.

Gulvet er vanligvis tregulv. Rommet innredes med møbler i mørke tresorter. Et spisebord plasseres midt i rommet og over dette henger en stor lysekrone. I noen tilfeller er det også faste skap, samt pyntegjenstander, messinglysestaker, fotografier, grønne planter og tunge fløyelsgardiner pryder vinduene.


Salong 1880-tallet. Legg merke til det mønstrede gulvteppet som er dekket av ytterligere et teppe.

Ved en av veggene er det gjerne plassert et piano, hvor enten barna eller en innleid pianist kan spille for gjestene. Salongen er innredet i en lysere fargeskala, med nette grupper, kaminstol og sofaer med svungne ben. Hall og røkeværelse er dunkle, men koselige, og gjerne holdt i orientalsk eller nordisk stil med mørke veggpaneler. Soverommene og barneværelsene har hvite møbler og blomstrete tapeter. Mellom finstuene er det høye dobbeltdører, mens dørene til private og enklere rom er mindre enkeltdører. I små boliger kan et rom inneha flere funksjoner. Dette er ekstra tydelig på kjøkkenet, som i mange tilfeller brukes både som stue og soverom.

1890-tallet - Ekte og edle materialer

1890-årene preges av arkitektenes søken etter og behov for nye stiluttrykk. Man hevdet at 1880-tallets bygårder hadde lav teknisk kvalitet og at de var overdekorerte, med gipsornamenter uten funksjon. Følelsen for materialet, dvs. stenen som gipsen egentlig etterlignet, hadde gått tapt. I stedet etterspørres ekthet og autentisitet i materialene og arkitekturen. Nye estetiske idealer dukker opp, riktignok med utgangspunkt i de historiske stilene som gotikk, renessanse og barokk, men de ble kombinert på nye måter. Inspirasjonen hentes fra franske 1500- og 1600-talls slott og fra den danske Christian IV-stilen.

1890-årene er en ekspansiv periode i svensk næringsliv. Høykonjunkturen bidrar til at det oppføres flere bygg til sykehus, skoler og kultur. Store områder i byene utvides til både bolig- og industriformål. Kommersielle bygg oppføres, samtidig som nye kommunikasjonsmidler bidrar til fremveksten av de første permanente forstedene med villabebyggelse. I små og mellomstore byer bygges det store villaer i sentrale strøk for den lokale overklassen, og rundt arbeider-og industrisamfunnene dukker det opp boligstrøk for arbeiderklassen. Tilgjengeligheten av rimelig, masseprodusert trevare er avgjørende for framveksten av villa-arkitekturen.

Fasadenes stiluttrykk

Arkitekturen på 1890-tallet er i stor grad et opprør mot stilen på 1880-tallet. I stedet for symmetriske fasader, utformes nå asymmetriske fasader med vinduer i ulike fasonger, plassert etter rommenes behov. Dette er noe helt nytt, som skaper andre forutsetninger for fasadenes arkitektur. Man legger stor vekt på fantasifulle takkonstruksjoner, med både tårn og gavler som stikker ut over takskjegget, samt dekor av smijern og støpejern på balkonger, muranker og tårnspir. Fasadene utformes med "ekte materialer", noe som betyr at murstein og naturstein er synlig og detaljer i konstruksjonen, som buer over vinduer, fremheves med naturstein. Vinduene, så vel som dørene, er plassert asymmetrisk på fasaden. Vindusoverstykket kan være både rett og buet på samme hus. Snekkerarbeidene males i en mørk farge, som for eksempel brun, rødbrun eller grønn. Taket er lagt med malte plater eller skifer. Trappeoppgangene er rikt dekorert, nå gjerne inspirert fra middelalderen, med populære elementer som krysshvelv, gotiske spisse buer og firpass roser.


Hjørnet av Storgatan-Torstenssongatan på Östermalm i Stockholm. 1890-tallet

Selv innen villaarkitekturen kan man se arkitektenes higen etter ekte materialer og asymmetri gjennom bygninger i ulike høyder, fremtredende konstruktive detaljer og en rekke varierende takkonstruksjoner. I Nord- og Midt-Sverige oppføres vanligvis villaene med stående og og liggende panel, mens tegl er mer vanlig i den sørlige delen av Sverige. Fasadenes utforming følger arkitekturen fra leilighetsbyggene, med tårn og spir samt glassverandaer og gavler utsmykket med løvsagarbeider. Fargede glassruter i vinduer og verandaer er populært. Husene males ofte i lyse linoljefarger, med en mørkere farge på vindusrammene og en enda mørkere farge på vinduskarmene. Gule fasader med brunt listverk er svært populære, eller en kombinasjon av grønt og grått.

1890-årenes boliger

I løpet av 1890-årene ble noen viktige oppfinnelser introdusert i nybygde, eksklusive boligbygg. I større leiligheter og villaer installeres eget toalett og badekar. Nå gjør også elektrisiteten sitt inntog og kupler med mønstret glass sprer lys i utvalgte rom, og de elektriske lampene slås på/av med en vribryter. Men de fleste har fremdeles utedo i bakgården, felles bad og belysning fra parafinlamper laget av messing eller glass. Mot slutten av tiåret blir heiser installert i de mest eksklusive bygårdene, noe som endrer etasjenes forhenværende status.

De nybygde villaene er utstyrt med kjøkken og finstuer, slik som leilighetene i byen. Livet i villaen kan allikevel være veldig forskjellig, avhengig av hvilken sosial klasse du tilhører. De som tilhører arbeiderklassen bor fremdeles mange sammen på et begrenset område, og villaene er gjerne delt inn i flere leiligheter. Om man sammenligner med byleilighetene er imidlertid livet mye bedre, med tanke på tilgang til hage og mulighet for å dyrke til egen husholdning. Villaene er primært innredet for et hyggelig familieliv, og ikke for representasjon. Dette faller ganske naturlig da eierne foretrekker å bo utenfor byen og frivillig avstår fra selskapslivets mange invitasjoner og besøk.

I likhet med 1880-årene er hjemmene i 1890-årene innredet med finstuer i mørke fargetoner og tidsriktige ny-stiler. Det faste interiøret er plassbygget, men masseproduserte. I de ulike produsentenes kataloger kan man velge produkter i en rekke stilarter til en rimelig pris. Gulv, snekkerdetaljer, tapeter, tak og dører er designet slik at rommene henger sammen stilmessig. Rommene varmes opp med kakkelovner og møbleres i forskjellige stilarter, med tunge duker, plysj og draperier samt grønne planter på pidestaller. På kjøkkenet er det populært med perlestaffpanel.

Vinduer på 1880-tallet

Vanligvis kan man lese en bygnings alder ut fra vinduenes form og inndeling. Størrelsen, utformingen og plasseringen av vinduene er blant det viktigste elementene, som gir både fasaden og rom sitt uttrykk. Utformingen av vindusprofilene er av stor betydning for spredningen av lys i rommet. Et profilert listverk fører lyset gradvis innover i rommet.

I løpet av 1880-årene blir vinduene delt inn med midt- og tverrpost. De to øvre rutene er nærmest kvadratiske, mens de under tverrposten er større og rektangulære. Tverrposten er nødvendig for at de smale sprossene av kjerneved skal kunne holde de store glassrutene. Vinduene består av enkeltrammer som er utadslående, og som lukkes ved hjelp av haspe og hake. I de kalde vintermånedene monteres det løse varevinduer på innsiden, som forsegles med strimler av papir. Et varevindu i hvert rom er hengslet slik at det kan luftes. Vinduene er malt med oljemaling i mørkere farger som brunt eller grågrønt.

Vinduer på 1890-tallet

I motsetning til på 1880-tallet ble det mer vanlig å bruke forskjellige vindusformer på samme fasade i løpet av 1890-årene. Tidstypiske vinduer fra 1890-tallet har en både midt- og tverrpost. Under tverrposten er det to rammer, mens over tverrposten kan det være en hel ramme. Enten med en buet eller rett overdel. Spissbuede vinduer inspirert av gotiske idealer er også typiske på denne tiden. Trerammene er smekre, og i kombinasjon med store glassflater slipper godt med dagslys inn. I likhet med vinduene på 1880-tallet består vinduene av ytter- og innervinduer. Varevinduene fjernes om våren for bedre ventilasjon og lysforhold, men settes inn igjen om høsten når det blir kaldere. Mot slutten av tiåret ble det koblede vinduet introdusert, men det tok tid før dette ble vanlig. De nye koblede vinduene lukkes med espagnoletter. I bygårdene males treverket i mørke kulører av brunt eller grått. Fargesettingen i villaene er basert på kontraster mellom forskjellige farger på ramme, karm og vindusfôring.

Ytterdører - 1880-tallet

Ytterdøren og omrammingen har stor betydning for husets status, og det er viktig at den harmonerer med fasaden. På 1880-tallet er ytterdøren kunstnerisk utformet, som en stor pardør i treverk med glass øverst og et overlysvindu, hvor gatenummeret er påmalt i gull. De øverste feltene med glassruter er veldig viktige fordi de slipper inn dagslys i trappeoppgangen. Noen ganger var det frostet glass med motiver, bestilt fra glassmesterens kataloger. Spesielt populært er stiliserte urner med blomster og blader. Dørbladene er dekorative med klassisistiske ornamenter og den nedre delen hadde utskårne fyllinger. Ytterdørene er malt i en dekkende mørk farge, gjerne brunt. Dørene åpnes ved hjelp av et drahåndtak med grep i treverk eller messing, med utsmykkede fester av jern eller messing.

Ytterdører - 1890-tallet

Ytterdørene på 1890-tallet finnes i mange varianter, avhengig av hvilken stilepoke arkitekten er inspirert av. Ofte er den asymmetrisk plassert i fasaden, og interessen for ekte materialer gjenspeiles i det faktum at omrammingen er av stein. Selve døren er gjerne en dobbeltdør av lakkert treverk, med et halvsirkelformet overlysvindu, som slipper inn dagslys i trappeoppgangen. Dørbladene slår innover og har vindusruter. Den enorme interessen for smijernsdetaljer kommer til uttrykk i dekorative gitter som er plassert slik at de dekker og beskytter vindusrutene. Nedre del av dørbladene har utskåret dekor. Håndtakene er ofte korte og kraftige, og laget av messing. Flott utformet ønsker de beboerene velkommen.

Inngangsdøren på villaen er vanligvis en utadslående dobbeltdør, som er supplert med et par ekstra dører på innsiden. Dobbeltdøren er utformet med tre fyllinger, vanligvis har den øverste en glassrute. Den er ofte laget etter modell fra snekkerienes kataloger og malt i linoljemaling med dype, mettede farger, som mørk oker, brun umbra, engelsk rød eller kromoksid grønn. Dørhåndtakene er pæreformede med separate nøkkelskilt i messing.

Trappeoppgangen - 1880-tallet

Trappeoppgangen har alltid hatt en sentral funksjon som en innbydende hall, som også sender signaler til de besøkende om hvilken status beboerne i bygningen har. Rommet var tidlig et viktig arkitektonisk uttrykksmiddel, men har med årene fått en mer underordnet betydning.

Under ny-renessansen er kunsten å etterligne dyrebare materialer et høyt verdsatt håndverk. Veggene har store veggfelt/speil som dekoreres med listverk eller søyler i en rekke ulike materialer. I de mest eksklusive trapperommene er gulv, vegger, ornamenter og utsmykning laget av ekte marmor og andre detaljer av edeltre. Ulike steinmaterialer med forskjellige farger kombineres og hentes hovedsakelig fra Italia, for eksempel hvit marmor fra Cararra, gul Siennamarmor og rød marmor, Rosso Brocatello, fra Verona. Det hentes også stein fra Sentral-Europa, for eksempel en grønn-svart med et hvitt mønster fra Vert de Mer, svart fra Port d'Or og rød Rouge Royal fra Belgia. Fra Sverige kommer den populære grønne Kolmårdsmarmoren, kalkstein, granitt og sandstein.

I mindre påkostede trappeoppganger streber man etter å imitere marmor og annen stein gjennom dekormalte vegger i stucco lustro (glansstukkatur) og grisaille-teknikk. Treverket ådres for å gi følelsen av eksklusive tresorter, som eik eller mahogny. I de enklere trappeoppgangene er veggene malt med en mørk brystning og bord.

Himlingene er rikt dekorert med stukkatur malt i forskjellige farger, aldri kun hvitt. Sjablongmaling i rødt, grønt, ultramarin, brunt og gull er populært. Populære mønstre som meanderbord og blomsterranker ble hentet fra mønsterkataloger.

Gulvene er av marmor eller kalkstein, lagt i forskjellige mønstre. Nå er også keramiske fliser, såkalte engelske fliser, også blitt utbredt. Flisene er lagt i fargerike, geometriske mønstre, helst i stjernemønster og med en mørk frise/bord rundt.

Trappen er enten i støpejern eller murt med kalksteinstrinn. Stolper og rekkverk er rikt dekorert og malt i svart eller andre mørke farger. Modellene kan velges fra jernstøperienes kataloger. Langs veggene er det montert en avrundet håndløper med dreide endestolper og støpejernsfester. Håndløperen innenfor inngangsdøren, i entréen, er ofte litt kraftigere og mer profilert.

I trappeoppgangen gir malte eller frostede vinduer nødvendig lys, men hindrer samtidig innsyn fra gårdsplassen.

Vanligvis består første etasje av herskapets store hovedinngang samt en mindre inngang til kjøkkenet, som brukes av tjenere og bud. I virkelig påkostede byggninger kunne det også være en egen trappeoppgang til tjenestefolket. I store leiligheter kan hele veggen være dekket med partier i tre- og glass, som slipper inn det viktige dagslyset. Inngangsdørene til leilighetene består av doble dører, ofte med dekorative toppstykker, og tre fyllinger, hvorav den ene er innglasset. Kjøkkendøren eller inngangsdøren i mindre påkostede boligblokker er enkle fyllingsdører. Dørene er lasert i mørke farger eller ådringsmalt for å imitere eik, valnøtt eller mahogny. Dørene har håndtak med grep av svartmalt tre og messing, samt et rosettformet skilt rundt vrideren. Nedenfor et separat nøkkelskilt. Ved siden av døren, på dørlisten, er det en ringeklokke.

Trapperommet blir opplyst ved hjelp av gassbelysning. Fra en takrosett henger gjerne en lampe. Det kan også være lampetter på veggen.

Trappeoppgangen - 1890-tallet

Blandingen av stilarter på 1890-tallet gjenspeiles i utformingen av trappeoppgangene, spesielt i påkostede boliger. Nå er trapperommet inspirert av middelalderen med populære elementer som tverrbuer, gotiske spissbuer og firpass roser. Imidlertid er det fortsatt mange likheter med trappeoppgangene på 1880-tallet, med marmorerte vegger, ådringsmalt treverk og overdådig dekorerte himlinger med med krysshvelv, stjernehvelv og kassetttak. Hele trapperommet er velkomponert og skaper en egen verden av former og farger. I enklere trappeoppganger er veggene malt, med mørkere brystpanel, border og lysere felt over brystningen. Himlingen er malt med hvitmaling, som er brukket med gult eller grått (off-white) og har listverk av gips (stukkatur).

Gulvene er lagt i mønstre av forskjellige typer marmor, engelske fliser eller rød og grå kalkstein. Nå blir også gulv av terrazzo vanlig. Terrazzo kan støpes på stedet eller legges som fliser av sementmosaikk, og brukes som et billigere alternativ til marmor i trapperom.

I første etasje har leilighetene i påkostede hus helfranske fyllingsdører med avisluke og høye, rikt dekorerte døroverstykker i gips eller tre. Kjøkkendørene eller inngangsdørene i mindre påkostede boligblokker har enkle fyllingsdører. Hele inngangspartiet, inkludert listverk, er malt i den samme mørke fargen. Dørbladene har vanligvis felt av frostet glass, bestilt i ønsket format og mønster fra glassfabrikantenes kataloger. Dørvriderne er tilgjengelige i mange varianter, men er vanligvis kjegleformede, i metall eller svart treverk, med en knopp i metall som avslutning. Nå installeres elektriske ringeklokker.

Heisen er en stor nyvinning i 1890-tallets trappeoppganger. Den er med på å gjøre leiligheter i de øvre etasjene mer populære. Heissjakten er plassert i midten av trappeløpet og er utformet av smijern med gitter, noe som skaper transparens.

Elektrisk belysning blir installert i husene som vender ut mot gaten. Lyset er eksklusivt og lyktene er forseggjort, i kunstferdig glass og smijern.

Lamper/Belysning - 1890-tallet

Fram til begynnelsen av 1900-tallet ble livet i svenske hjem stort sett fullstendig styrt av tilgang på dagslys. Ved mørkets frembrudd ble det tent opp i oljelamper, eller stearinlys i lysestaker. For de som hadde råd, fantes det også parafinlamper fra 1800-tallet. På kveldene samlet hele familien seg rundt en lyskilde, og det var kun ved festlige anledninger at hele hjemmet ble opplyst. Mot slutten av 1800-tallet ble byens boligeiere pålagt å installere gasslykter på husene for å lyse opp gatene om kveldene. Nå kommer også elektrisk lys, som først tas i bruk på arbeidsplasser og i butikker for å redusere risikoen for brann og forbedre arbeidsforholdene.

I løpet av 1890-årene var de vanligste lyskildene i hjemmet parafinlamper i messing eller glass. I høyere sosiale lag får man etter hvert elektrisitet, noe som endret livet til beboerne. Kupler med mønstret glass spredte lyset. Som et eksempel kan det nevnes at 22% av Stockholms innbyggere hadde elektrisk belysning i 1912. Ti år senere er tallet 80%. På landsbygda tok det imidlertid lang tid før elektrisiteten nådde ut til gårdsbrukene.

De første elektriske lampene var hovedsakelig takbelysning. Lyspunktene ble siden utvidet. De første elektriske gulvlampene fra rundt år 1900 er ganske solid konstruert; i støpt messing, dreid trevirke eller smijern.

De elektriske ledningene var synlige. Tvinnet, tekstiltrukket ledning ble festet til porselensisolatorer i tak og på vegg. Det var først på 1930-tallet at man fikk skjult elektrisk anlegg i byleilighetene. Gjennomganger i veggene er laget av porselensrør. Alle brytere og stikkontakter er utenpåliggende og montert på plater. Fra begynnelsen er de laget av hvitt eller svart porselen. Brytere er av typen vribryter, der du slår av og på lyset ved å vri på strømbryteren.

Rundt århundreskiftet ble både vegg- og taklamper gjerne utstyrt med en treplate bak, som ga nok avstand til koblingen mellom ledning og lampe. Disse platene forekommer helt inn på 1920-tallet. Treplaten kunne enten være mørkebrun eller malt i samme farge som veggen.

I bygårdene ble det hengt opp belysning i portrommene. Først var det gjerne en enkel lyspære uten kuppel eller skjerm, men etter hvert ble det montert glasskupler, som ga et mykere gjenskinn.

På slutten av 1800-tallet begynte det å bli vanlig å patinere messingen for å gi lampene et eldre utseende. På begynnelsen av 1900-tallet ble blankpolert messing populært, mens mørkere messing kom tilbake på 1910-tallet, og siden også på 1930- og 1940-tallet.

Gulv - 1880- og 1890-tallet

Gulvene er vanligvis av treverk, furu eller gran, lagt med forskjøvet skjøt og har enten fast eller løs fjær. Langs veggene er det ofte et litt bredere gulvbord. Gulvene kan være såpebehandlede, men også fernissert eller malt med linoljemaling. Mange gulv er ment å være dekket med linoleumsmatter, og da er både kvaliteten på treverket og måten gulvet er lagt på generelt lavere.

Linoleum (også kalt korkteppe) blir veldig populært i løpet av 1890-årene. Linoleum er eksklusivt og kan legges som gulvbelegg over hele rommet eller som et mindre teppe. Den er ofte i mange forskjellige farger eller med mønstre som imiterte ekte gulvtepper. Det trykte mønsteret er ofte en parkett- eller tekstilimitasjon eller blomstermotiv. 

I løpet av siste del på 1800-tallet begynner man å fabrikkprodusere eikeparkett og dette blir et populært gulv i de finere stuene, spesielt spisestuen. Imidlertid har eikeparkett vært brukt som gulv allerede i lang tid i herregårdene. Parketten leveres i ferdig, ofte med geometriske mønstre som stjerner, firkanter eller romber. Gulvet vokses eller poleres slik at det får en skinnende, blank overflate. Stavparkett legges også, hovedsakelig i stuer, ved å spikre de små stavene til et undergulv av plank.

I likhet med trappeoppgangene i bygårdene blir inngangspartiene i påkostede villaer utstyrt med flislagte gulv, basert på engelske forbilder – såkalte viktorianske gulvfliser/Victorian floor tiles.


Tapeter - 1880- og 1890-årene

Slutten av 1800-tallet er dominert av tapeter med store og tilsynelatende helt ustrukturerte blomstermønstre. For det meste er det fantasi-blomster som gjengis. I tillegg er tapeter som imiterer tekstiler populære. Først dominerer mørke bunnfarger, men mot år 1900 blir de lysere. Den mest populære bunnfargen på 1890-tallet er lys créme, som er vakkert mot mørke mønstre eller klare farger som rødt og blått.

Tapetene tilpasses de forskjellige rommene. I spisesalen blir det høye brystpanelet komplettert med mørkt tapet i henhold til idealene i ny-renessansen, ofte med store blomster i sterke farger som rødt, grønt, gull og svart, eller et imitert gyllenlærtapet.

Salongens vegger er gjerne holdt i lysere pastellfarger med elementer av gull, silke-imitasjon eller annen tekstil-imitasjon. I herrenes røkeværelse er den orientalske stilen populær, med motiv fra eksotiske kulturer, som japanske kirsebærgrener eller vevde mønstre inspirert av orientalske tepper.

Blomstret tapet velges ofte til soverommet. I hallen brukes for eksempel tapet som etterligner eikeådring eller mur. Dersom kjøkkenet er tapetsert, er det helst med et småmønstret tapet med geometriske figurer eller et tapet som imiterer treverk eller fliser. Det er ofte lakkert for enklere rengjøring.


Eksempler på tapeter fra slutten av 1800-tallet, Lim & Handtryck. Du finner tapetene i vår nettbutikk under fanen «Tapeter».

Snekkerdetaljer - 1880- og 1890-tallet

I århundrer har listverkets funksjon vært å dekke over skjøter mellom forskjellige bygningsdeler. Snekkerdetaljene har blitt designet for å understreke datidens stilideal. I løpet av 1880- og 1890-årene ble panel i forskjellig høyde og utforming benyttet, avhengig av funksjonen til rommet. I spisestuen og hallen brukte man gjerne høyt brystpanel med kraftig, profilerte fyllinger og en avsluttende, smal hylle for pyntegjenstander. I stuene var det populært med høy gulvlist (en tredelt list), omtrent 30-40 cm, bestående av en profilert list, et glatt panel og avslutningsvis en profilert brystningslist. Den enkleste varianten av gulvlist er kraftig og rikt profilert. Panelene males i brunt eller oker, eller ådres for å etterligne eik eller mahogny.

Under vinduene er det panel med speiler, som går opp til vinduskarmen. Panelet har rammer og fyllinger som er malt i forskjellige farger. Vindusnisjen er også panelt med såkalt smygpanel. Panelene males i en fargetone som tar utgangspunktet i rommets funksjon og tenkte ny-stil. Trapper, gang, anretning og kjøkken er vanligvis kledd med perlestaffpanel med kronlist. På kjøkkenet og soverommet er det vanlig med hvitmalte lister.


Dørfôr og listverk med tannsnitt, en profil hentet fra den klassiske arkitekturen. Denne ble brukt  på dører og vinduer, både ute og inne.

Stukkatur - 1880- & 1890-tallet

Stukkatur, takrosetter og andre ornamenter, produseres i store mengder i gipsmakerens verkstedet og monteres hjemme hos kundene. Håndverket kom til Sverige på 1500-tallet og vokser gradvis. På slutten av 1800-tallet ble mange formspråk benyttet, avhengig av rommets funksjon. I løpet av 1920-årene ble designet enklere og mer stilrent.

Himlingene i stuene er av stor betydning for rommets utseende, og man legger stor vekt på motivene. Her er himlingene rikt dekorert, inndelt med lister og friser i flotte dekormalte mønstre, langt fra dagens ideal om hvitmalte tak. Utformingen er tilpasset den tiltenkte stilen i rommet. Takene i spisestuen har et strammere uttrykk i ny-renessanse og med mørke farger, mens salongens bølgende himling i ny-rokokko er lysere, dog ikke hvitt, men heller pastellfarget med innslag av gull.

Takene er innrammet av stukkatur med klassiske motiv som akantusblader, blomsterkranser og urner. Midt i taket plasseres en takrosett med krok til lysekrone med levende lys. I tillegg til sin dekorative funksjon, har den også den viktige funksjonen å beskytte de brennbare takene fra stearinlys og parafinlamper. På kjøkkenet, i soverom og hallen er det ofte enklere belistning, gjerne en hulkillist, dvs. en pusset, avrundet konkav list mellom vegg og tak. På kjøkkenet er himlingen ofte panelt med perlestaff.

Takrosettene var store og kraftige. De mest utsmykkede ble benyttet i leilighetenes representasjonsrom, som alltid vendte mot gaten.

Dører - 1880 og 1890 tallet

Fram til midten av 1930-årene blir dører laget med ramme og fylling, selv om de mot slutten av perioden blir ganske forenklet; fra profilerte trerammer til finért, lamell-tre eller trefiberplater. Hvordan dørenes fyllinger og profiler så ut, var av stor betydning for boligens utseende og dørhåndtakene utgjorde også en viktig del av helhetsinntrykket.

Innerdørene på 1880- og 1890-tallet er prefabrikkerte, laget av heltre med kraftige profiler. Kunden kan fritt velge design og antall fyllinger fra illustrerte kataloger. I stuene er det standsmessige dobbeltdører, gjerne utstyrt med dekorative overstykker av utskåret tre eller gips. Disse velges med omhu, og står i stil med rommenes spesifikke funksjon og stil. En populær utforming av dobbeltdøren er den med to høye, rektangulære fyllinger og et smalt, liggende felt i mellom. Men det forekommer også andre varianter, blant annet med kvadratiske fyllinger. Til hjemmets private rom, som for eksempel kjøkken og soverom, er det vanlig med enkeltdører med fire stående og en liggende fylling. Dørene åpnes vanligvis med konisk formede håndtak i svartmalt tre med en liten knopp i enden, vriderskilt i messing og separate, små runde nøkkelskilt. Det finnes også enkle kammerlåser.

Dørene er omrammet med profilert listverk som avsluttes med en sokkellist mot gulvet. Dører og tilhørende overstykker, som i dag gjerne er malt hvite, var opprinnelig ådret.

Ildsteder - 1880 og 1890 tallet

I 1800-tallets borgerlige hjem er rommene innredet med kakkelovner i forskjellige former, tilpasset rommets stil. Luksuriøse og dekorative kakkelovner plasseres i stuen, mens de enklere plasseres i soverommet. Kakkelovnen som står i hallen har ofte et speil. De forskjellige delene av kakkelovnen velges fritt og kombineres etter smak og behag fra produsentenes priskuranter. Populære dekor er palmeblader, urner og snegleformer. Kakkelovnene i renessansestil er preget av mørke kakler med relieff. De kan ha små, firkantede keramiske kakler, ofte i grønn eller brun majolika-glasur. I enklere rom og hos allmuen (arbeiderne og tjenestefolket) er imidlertid hvite, kakkelovner, enten runde eller rektangulære, med slette kakler og dekorativ krone mest vanlig. Det finnes også kakkelovner som kun har kakler med dekorative relieffer.

Ny-stilene under historismen blir kritisert på slutten av tiåret og i stedet prioriteres det "ekte", noe som betyr at den svenske kakkelovnen fra 1700-tallet med føtter av fliser og avfasede hjørner blir et forbilde.

Kjøkken - 1880-1900

Livet på kjøkkenet på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet er ganske annerledes enn i dag, både med tanke på hvordan vi bruker rommet, men fremfor alt sett fra et teknisk perspektiv. I arbeiderboligen er kjøkkenet et samlingssted, og rommet brukes til matlaging, sosialt samvær og som soverom. Det er ikke uvanlig at hele familien bor på kjøkkenet, i tillegg til andre inneboende (leietakere). Her samles man inntil vedkomfyren, eller ved kakkelovnen med varmeskap. Ellers i rommet var det kanskje et skap eller åpne hyller til redskaper.

I påkostede leiligheter og villaer er det annerledes. Her er kjøkkenet en ren arbeidsplass med egen inngang slik at bud og tjenere, og noen ganger også husholdningens barn, ikke skal gå inn gjennom hovedinngangen. Herskapet setter ikke sin fot på kjøkkenet, og kjøkkenet er alltid plassert mot gårdsplassen eller mot nord, så langt fra de fine rommene som mulig, slik at herskapet ikke forstyrres av lyder og matos. Mellom kjøkkenet og spisestuen er det en anretning. Her finnes det vakre, plassbygde høyskap med underskap for større kjøkkenredskap, skuffer til bestikk og overskap med plass til servise, glass og terriner. Det kan også være et lite arbeidsområde for dandering av maten, og en liten benk med oppvaskkum.

Inne på kjøkkenet oppbevares derimot gryter og redskaper i åpne hyller eller hengende på kroker. Mat og krydder oppbevares i et spiskammer, ofte kledd med perlestaffpanel og bygget mot ytterveggen, enten med et vindu eller en ventil slik at spiskammeret holder seg kjølig. På kjøkkenet, eller i et rom like ved, er det også et isskap som ismannen leverer isblokker til regelmessig.

Maten tilberedes på en lav oppvask/- og arbeidsbenk med underskap og benkeplate av Carrara-marmor. Marmor er et utmerket underlag å håndtere mat på, og etter middagen vaskes redskap og servise i en balje på benken, noe som kan forklare benkens lave høyde. Langs veggen bak oppvaskbenken er det sprutbeskyttelse som, i likhet med benkeplaten, var av marmor eller i sink. Hvis benken kun brukes som arbeidsbenk er den ofte av bart treverk, eller kanskje oljet. Det er vask på kjøkkenet, men den brukes bare som utslagsvask. Bak vasken kan det være en en plate av sink eller emaljert støpejern.

I løpet av 1890-årene begynner det å bli vanlig at kjøkkenet blir utstyrt med et høyt, veggmontert skap – en skjenk. Skapet åpnes med en nøkkel og har treknotter til håndtak. I likhet med arbeidsbenkens underskap og anretningens skapinnredning er dette skapet laget av massivt tre med profilerte halvfranske fyllingsdører, og malt med linolje.

Kjøkkenets hjerte er vedkomfyren og rundt denne er veggen flislagt, med fliser med avfasede kanter lagt uten fuger. På ekstra påkostede kjøkken kan flisene også utstyres med border og pilastre. (Flisene fuges med en blanding av kritt, pigment og vann og senere med hvitt fugemiddel.)

Kjøkkenet har lavere status enn de fleste andre rom, og mens stuene er utstyrt med overdådig snekkerarbeider og annen dekor, sørger man for at kjøkkenet er enkelt å vaske og holde rent. Veggene kan være glatte  og pussede, men det er fremfor alt meget populært å kle både vegger og tak med perlestaffpanel. Noen velger til og med å tapetsere kjøkkenet. Snekkerdetaljene er imidlertid malt eller ådret i de samme fargene som resten av boligen. Eikeådring som lakkeres/fernisseres slik at den blir blank og lett å tørke av er vanlig fra slutten av 1800-tallet til rundt århundreskiftet 1900.

Hygiene - 1880-1900

På andre halvdel av 1800-tallet besto daglig hygiene av å vaske hender og ansikt i et vaskevannsfat, som man fylte med vann med en tilhørende mugge. Man badet sjeldent, og da i en balje på kjøkkengulvet. De som ikke har innlagt kaldt vann henter vann fra en brønn på tunet og varmer det på komfyren. Den teknologisk utviklingen innen hygiene vises også i et klart skille mellom rik og fattig. De som har råd innreder et eget, lite rom i hjemmet med et vaskevannsstell og et toalettbord. På slutten av 1800-tallet begynner noen av de mest fornemme leilighetene å utstyres med et eget badekar. I villaene monteres gjerne badekaret i kjelleretasjen. Badekaret er frittstående av støpejern og føttene kan være formet både som løveføtter og fugleklør. Servantene har ofte separate kraner for varmt og kaldt vann. De er dype og har en bakkant som beskytter mot vannsprut. Fram til 1940-tallet hadde kranene ofte en porselensknott med teksten varmt eller kaldt. Rommet har keramiske fliser, kalkstein eller marmor på gulvet. Veggene er kledt med perlestaffpanel eller fliser, og rommets øvrige detaljer er i messing.

For de fleste er det å ha et eget bad en utrolig luksus, bortimot helt utenkelig. Deres hverdag preges fremdeles av badebaljen på kjøkkenet, eller kanskje et felles badekar i kjelleren i bygården.

Man har en utedo plassert i hagen eller på loftet, eller om du tilhører borgerskapet – en tørrdo inne i huset eller i trappeoppgangen. Fasjonable leiligheter får vannklosett først rundt århundreskiftet 1900.

JavaScript seem to be disabled in your browser.

You must have JavaScript enabled in your browser to utilize the functionality of this website.