~ 1900-1910: Jugendstilen

Generelt om Jugendstilen

Rundt år 1900 blir den nye stilen, Jugend, introdusert i Sverige. Navnet kommer fra det tyske ordet «ungdom», men i resten av Europa kalles den Art Nouveau; den nye kunsten. Stilen er den første som bryter med de foregående ny-stilene, og et helt nytt formspråk basert på naturens organiske mykhet oppsto. Stilen hadde sin opprinnelse i den engelske Arts & Crafts-bevegelsen, som oppsto på 1880-tallet. Frontfiguren var William Morris, som ble kjent for sine elegante tapetmønstre. Gjennom hans og andre designeres blomster- og plantemønstre skapes den kommende stilen.

I 1897 finner den «allmänna konst- och industriutställningen» sted på Djurgården, Stockholm. Utstillingen viser bygninger i den nye jugendstilen, som raskt spres i Sverige og som får fotfeste over hele landet. Forbildene kommer blant annet fra Østerrike og Frankrike, men uttrykket tar forskjellige former. Svenske arkitekter mener at de internasjonale forbildene er for vulgære og skaper i stedet en egen svenske variant, som er mer moderat og dempet. Nå blir bygningens eksteriør og interiør sett på som en helhet, med godt, sammenhengende design, mykt formspråk og lysere fargesetting. Den arkitektoniske stilen blomstrer i byenes boligblokker, mens villa-arkitekturen blir styrt av en nasjonalromantisk interesse for folkelig kultur.

I Sverige er tilflyttingen til byene fortsatt høy, og boligbyggingen drives først og fremst av private utbyggere som bygger for utleie. Lengselen etter natur og sunnere levekår som startet på 1890-tallet fortsetter, og villaen blir datidens bolig-ideal. Utenfor de større byene, og mer sentralt i de mindre byene, dukker det opp boligområder for middelklassen og de velstående familiene. Men blant arbeiderklassefamiliene er overbefolkning et fortsatt faktum. De sosiale og økonomiske forskjellene i klassesamfunnet er enorme. Tiltak for å forbedre arbeidernes bosituasjon settes i gang gjennom Egne hjem-bevegelsen, og for første gang er det et snakk om at boligbygging bør være et kommunalt anliggende. Konseptet «hageby» lanseres i Sverige, også etter engelske og tyske forbilder, og nye forsteder blir planlagt for arbeiderklassen. Selv om villaene og rekkehusene er beregnet på arbeidere blir de ofte for kostbare, og kjøpes i stedet av funksjonærer.

Fasadenes stiluttrykk

Art Nouveau-husenes bygårder kjennetegnes av fasader i pusset mur i toner av gult, oransje og rosa, med sparsom dekor i samme farge som resten av fasaden. Typisk for tiden er relieff-mønster eller utskjæringer i form av smale linjer eller bånd av fliser med blank overflate, som felles inn i fasaden. Takene var saltak eller valmet, og belagt med malte takplater. Påkostede hus kunne ha tak med kobber eller glasert teglstein. De fleste bygningene prydes av karnappvinduer i bølgende, mykt formspråk som avsluttes av en buet form over gesimsen. Karnappenes utforming og variasjon er tallrike og speiler arkitektens lekenhet. Karnappene gir mer dagslys inn i boligene og også bedre utsikt over gaten.

 

Fredrikshovsgatan 5 i Stockholm, fra 1905. En av Sveriges vakreste jugendbygninger.

Fasadene, og framfor alt portenes omramming, preges av planteornamentikk inspirert av den nordiske faunaen. Her finnes kongler, blomsterkranser, eikeblad og furukvister. Dyremotiv var også vanlig. Mot bakgården hadde bygården en enklere karakter. Vinduene hadde en karakteristisk utforming; med midtpost og smårutete vinduer øverst, noen ganger med en buet tverrpost. Treverket ble malt i engelsk rødt, brunt, grønt eller oker. Trappeoppgangene hadde ytterdører med fyllinger og glasspartier.

Den populære, organiske jugendstilen var vanskeligere å få til i trearkitekturen, og egnet seg bedre for pussede murfasader. Større og mer påkostede villaer fikk pussede fasader, malt i varme gule eller beige nyanser. Mindre arbeiderboliger ble oppført i tre, gjerne med liggende panel og malt i falurødt med hvite detaljer, i henhold til den folkelige tradisjonen. Men uansett om huset ble oppført i mur eller tre var taket ofte valmet og huset hadde balkonger og bislag, og i likhet med bygårdene var den øvre delen av vinduene smårutete.

Vakker pardør i jugendstil. Villa i Nynäshamn.

1900-tallets boliger

Boligene ble stadig mer komfortable – for de som har råd til det. Elektrisitetens gjennombrudd er av stor betydning og påvirker boligenes utforming. Fra midten av tiåret begynner å installere vannklosett, og sentralvarme med vannbåren varme i radiatorer blir mer og mer vanlig.

I tiden rundt århundreskiftet 1900 var forskjellene mellom boligene veldig store. For eksempel kunne de mest påkostede boligene ha opptil ti rom, mens et arbeiderhjem vanligvis hadde et rom med vedkomfyr eller kakkelovn. I tillegg hadde ofte familien leietagere for å spe på økonomien. En typisk borgerlig bolig var utstyrt med en stor hall som knytter alle rommene sammen. Kjøkkenet lå vendt mot gårdsplassen og hadde ofte egen inngangsdør. Selv i villaene hadde kjøkkenet egen inngang fra hagesiden. Ved siden av kjøkkenet var det vanligvis en anretning med plassbygde skap for finere serviser. Anretningen ble benyttet ved på-/avduking av bordet til middagen. Leilighetene manglet i de fleste tilfeller toalett, men et kleskott ble ofte omgjort til et mindre badeværelse. I villaene hadde man gjerne et badekar i vaskerommet i kjelleren, mens utedoen befant seg ute på tunet eller i hagen. De større villaene ble bygget med tørrklosett innendørs og et eget rom med vask ved siden av.

Tiårets store interesse for design påvirket ikke bare fasadene, men også interiøret ned til minste detalj. Hele hjemmet ble nå sett på som én gjennomtenkt helhet. Man var lei av de mørke interiørene som preget siste del av 1800-tallet, og basert på nye tanker om helse og sunnhet ønsket man nå lette, lyse og glade farger. Hjemmene fikk luftige og lyse rom takket være karnappvinduene, høye vinduer i grupper og lysere fargesetting. Brede skyvedører åpnet opp mellom stue og spisestue, og treverket ble malt i lyse farger, inspirert av folketradisjonen. Tapetene hadde lys dekor i jugendmønster, og taklisten var en hulkillist med myke former, av enten gips eller tre. I stuene var parkett førstevalget, mens de andre gulvene hadde gulvbord med linoleum. Kakkelovnene var vanligvis glatte og ensfargede, men kunne også ha malt dekor.


Fargerikt interiør fra villaen Strömsfors, begynnelsen av 1900-tallet.

Jugendstilen blir enda mer populær innen interiørdesign, enn i arkitekturen. Et forbilde er Karin Larssons romantiske interiørstil, som både inspirerer mange og gradvis blir ledende. Denne lyse interiørstilen mangler de mørke gardinene, tapetene og fargene. I det bevisste jugendstil-hjemmet er rommene innredet med eikemøbler, som utmerker seg med organiske former og utskåren dekor, gjerne med fruktmotiv av eple eller pære. Belysningen var preget av lysekroner i messing. De nye lyse tapetene, porselenet og glassene med planteornamentikk var alle masseproduserte. Carl Larsson og Anders Zorn er populære kunstnere hvis arbeider man kan studere for å få en følelse av denne tidsepoken.


Vinduer 1900-1910 

Jugendstilvinduene har et særegent preg som kommer til uttrykk i den øvre delen av vinduet, som er smårutet. Det forekommer dog også vinduer uten sprosser. Sprossene hadde ingen funksjon, og var kun laget for estetikkens skyld. Vinduene var utformet med enkle, to- eller tredelte vinduer med tverrpost og uten midtpost. I eksklusive hus kunne vinduene spesialdesignes med organiske former. Nå ble innadslående, koblede rammer mer vanlige. Den nye konstruksjonen gjorde at både rammer og sprosser ble kraftigere. I vinduer uten midtpost ble de nedre vinduene lukket med espagnoletter, mens de øvre ble lukket ved hjelp av vrider eller med hasper. Vindusrammene ble laget av kjerneved med høyt innhold av harpiks, noe som gjorde dem mer motstandsdyktige mot råte. De ble gjerne malt i litt kraftigere farger, som grønt eller engelsk rødt.

Ytterdører - 1900-1910

Under jugendstilen var ytterdøren en veldig viktig del av fasadenes komposisjon, og den kunne være både symmetrisk og asymmetrisk plassert. Ofte var det et rundt eller ovalt vindu over døren. Døren var laget av lyst treverk, som ble lakkert for å få frem strukturen i treverket. Det var mest vanlig med pardører, men det forekom også enkeltdører. Dørbladene er enklere i utformingen og kan ha buede former og glass. Dørhåndtakene er støpt i messing eller bronse med et mykt, tidstypisk formspråk. De fleste håndtak ble fabrikkprodusert, mens noen var unike, og laget spesielt til enkelte hus.

Villaens inngangsdør var vanligvis en bred, enkel dør med ulike fyllinger og glassmalerier som ledet lyset inn i hallen. Dørbladet var malt med linoljemaling i lyse farger, som hvitt, lys grått, oker eller grønt. Det forekom også lakkerte dører, som lignet dørene i bygårdene. Dørene hadde håndtak med avrundet form, langskilt i massiv messing og hengsler med dekorativ knopp.

Trappeoppganger - 1900-1910

Overgangen fra sen-klassisistiske former på 1800-tallet til det organiske designet i jugendstilen og interessen for den nordiske floraen kommer til uttrykk i trappeoppgangenes farger og stukkatur. Trappeoppgangene var preget av lyse farger med detaljer i gult eller bronse. I påkostede trappeoppganger var marmorering i gule og grønne nyanser populær. Over marmoreringen ble veggene ofte behandlet med stukk-lustro, for å skape en blank overflate (en skinnende steinlignende overflate av kalk + maling blandet med såpe som etterbehandles med voks og varme jern.) Veggene kunne være utsmykket med malte friser og relieff i stukkatur, for eksempel hvitmalte mursøyler og lisener som ble avsluttet med et kapitél i tidstypisk dekor, eller border med tidstypiske motiv i kraftigere kulører. Enklere trapperom var vanligvis malte, og hadde vegger med mørk brystning og lysere veggfelt over.

Taket hadde ofte hvitmalte stukklister, og gulvet og trappene var belagt med cararra-marmor. Det forekom også sementmosaikk, terrazzo, som består av knust granitt og marmor blandet med sement i forskjellige fargede eller mønstrete fliser.

Trappegangen ligger mot gården og kan ha både buede eller rette løp med murverk eller åpne trapper. Som før har vinduene ofte blyglassvinduer. Disse var enten av gjennomfargede små glassruter lagt i kunstneriske mønstre, eller av det rimeligere alternativet; med påmalte motiver. Det var gjerne blomstermotiv, som til eksempel roser. I trappeoppgangen var rekkverket ofte utformet med dreide, ådringsmalte stolper eller jernrekkverk med geometriske former, gjerne bronsert. Håndløperen langs veggen var laget av tre, rund i form og med dreide knopper til avslutning

Heisen i oppgangen var konsturert for 3-4 personer og utformet som et eget lite rom, kledd med trepanel og fasettslipt speil. Det var ofte en plassbygd sittebenk med pute trukket med skinn. Selve heisen ble plassert i trappeløpets senter og var utstyrt med gitter og smijernsdør i myke, organiske former eller stiliserte blomster. Smijernet ble malt gull, svart eller bronse.

Inngangen til leilighetene hadde høye pardører med fyllinger, noen ganger med et overstykke i gips. Ofte hadde den øverste fyllingen frostet glass, som sammen med et overlysvindu ga mer lys inn i leiligheten. Døromramming og sokler var av samme type som inne i leiligheten. Hele inngangspartiet var ådret for å imitere heltre, som eik eller mahogny. Dørbladene hadde vakre, dekorerte hengsler med knopp. Dørvrider, brevluke og ringeklokke var laget av messing og var organisk utformet. Disse ble bestilt fra låsefabrikk, men kunne også spesialdesignes for å skapet et helhetlig uttrykk.

Som belysning i trappeoppgangene ble det ofte plassert en plafond, med kuppel av opalin eller fasettslipt glass, på en messingsokkel. Når lyset skinte gjennom det fasettslipte glasset skapte det et vakkert mønster i rommet. Pendelarmaturer var også vanlig. Disse kunne være utformet med messingstang med blomsterornamentikk, og med kuppel av opalinglass.

Lamper og belysning - 1900-1910

Fram til begynnelsen på 1900-tallet ble livet i svenske hjem stort sett fullstendig styrt av dagslys. Når det mørknet fikk man lys fra stearinlys i lysestaker eller oljelamper. I Stockholm var det kun ca. 20% av innbyggerne som hadde elektrisk belysning i 1910. 

Tidlig på 1900-tallet var det meste av utebelysningen enkle jernarmaturer med emaljeskjermer og glasskupler. Ved siden av portene til bygården var det montert lykter i smijern og støpejern. Villaene hadde utendørs belysning utformet i emaljert metall og klart glass, eller svart jernblikk med matt glass.

På denne tiden, rundt år 1900, fikk leilighetene etter hvert fast takbelysning, vanligvis i spisestuen. Armaturet bestod av mindre glasskupler på messingsokkel. Takbelysningen varierte, avhengig av rommet. Enklere rom hadde ofte bare en enkel lyspære festet til en sokkel i porselen eller messing. På kjøkken hang ofte den populære skomakerlampen, mens man i de fine rommene ofte bevarte den overdådige parafinlampen, modernisert og ombygd til elektrisitet.

Lampene som ble benyttet inne ble laget av polert messing. Før introduksjonen av wolframpærer på 1910-tallet var skjermer/kupler av klart glass mest vanlig på tak- og vegglamper. Glasset ble slipt i mønster som brøt lyset, og til en viss grad forhindret gjenskinn. De hadde vanligvis rutete mønster, gjerne med en slipt stjerne i bunnen av kuppelen. Klart glass uten sliping var ikke så vanlig. Krokodilleglasset, med boblete og krakelert overflate, var også veldig populært i denne perioden. Det opalhvite glasset var populært, men ble kun benyttet på skjermer der man ønsker å styre lysretningen, som for eksempel den opalhvite lampeskjermen til skomakerlampen.

Gulvlamper var ikke så vanlige rundt år 1900, fordi man fortsatt ønsket muligheten til å flytte belysningen rundt på en enkel måte. Det var mer vanlig å ha litt større bordlamper plassert på pidestaller eller en skjenk. Gulvlampene hadde store stoffskjermer, svakt skrånende, som endte med en vertikal kant. Edfeldt gulvlampe er en slik klassisk, tidstypisk lampe. Lampeskjermer med frynser nederst var også vanlige. 

De elektriske ledningene var synlige, tvinnede tekstilledninger som ble festet til porselensisolatorer i tak og på vegg. Under det første tiåret på 1900-tallet ble lysbryterne laget av hvitt eller svart porselen med en vribryter for å slå lampen på og av. Bryterne og kontaktene var utenpåliggende og ble vanligvis montert på treplater. 

Rundt århundreskiftet i 1900 hadde både vegg- og taklamper gjerne en treplate montert bak sokkelen for å gi rom til elektriske ledninger. Disse platene ble brukt også inn på 1920-tallet. Treplaten var enten mørkebrun eller malt i samme farge som veggen.

Gulv - 1900-1910

På 1900- og 1910-tallet ble det først og fremst lagt eikeparkett i forskjellige mønstre i stuene. Det mest populære er parkett med fiskebeinsmønster, som tåler bevegelser på bakgrunn av fukt, og fordeler tørkesprekker jevnt over hele overflaten. Andre gulv kunne ha gulvbord som var skjøtt i lengden, og som enten var pusset og lakkert/malt eller dekket med linoleum, selv i enklere rom som kjøkkenet. Hvis tregulvet er grovt og har store glipper, er det sannsynligvis et undergulv som aldri var ment å være synlig. På gulvet under spisebord og sittegrupper ble det vanligvis lagt tepper eller matter av linoleum. Det ble nå lagt hele gulv av linoleum i sterke farger, i større grad enn tidligere. De hadde enten påtrykt mønstre og ble lakkert mot slitasje, eller var støpt i en farge med enklere mønstre for mer holdbarhet. Disse kunne ha et såkalt granittmønster, eller jaspis (flekket kvarts), med en mer stripet karakter.

Tapeter - Jugend

Innen jugendstilen ble tapetkunsten svært populær og fikk stort gjennomslag. Lange, smale ubrutte, myke linjer kombineres med organiske motiver som «vokser» oppover. Fargene som dominerte var grønt, gult og teglerødt, ofte mot en lys bunnfarge.

Der veggen møter himlingen ble tapetet avsluttet med en tapetbord. Men som i alle tidsepoker forekom det flere paralleller, noe som innebar at enkelte leiligheter fortsatt ble tapetsert med mer tradisjonelle mønstre. Spesielt populære er gobelengtapet med trykt mønster. Tapet som imiterte fliser var også mye brukt under denne epoken.


Snekkerdetaljer - 1900-1910

Som under foregående tiår legges det panel i ulike høyder på stueveggene. Ofte var de av eik eller årdingsmalt for å imitere eik. Panelet var dog i lysere farger enn før og kunne være malt i brukket hvitt eller lysegrått. Utfôringer og listverk var relativt brede, omkring 11-12 cm, og jugendstilen trer frem også her, gjennom flere mindre perleprofiler på inner- og ytterkant, eller gjennom tre parallelle streker. På 1910-tallet forekom også listverk med samme profil på begge sider. Ofte kunne man bestille listverk og andre snekkerdetaljer fra snekkerienes priskuranter. 

På kjøkkenet og i anretningen var det populært med perlestaffpanel.

Stukkatur - 1900-1910

Under jugendperioden hadde ofte byens murhus hvitmalte himlinger og stukkatur med blomstermotiv fra den nordiske flora med organiske former, som skapte symmetriske mønster. Det var også vanlig at vegg og tak møttes i en mykt, utformet hulkillist, enten av gips eller furu. I kjøkkenet var himlingen ofte perlestaffpanel.

Dører - 1900- & 1910-tallet

Som under de tidligere tiårene var det pardører til stuene og enkeltdører til de andre rommene. En nyhet var imidlertid skyvedøren, som skapte store, sammenhengede stuer og imøtekom behovet for mer lys og luft i rommene. Dørbladenes fyllinger varierte både i antall og plassering. En populær variant var den med seks fyllinger og rektangulære, like store speil. Dørene var vanligvis malt i brukket hvitt, men til spisestuen ble de ofte laget av eik eller ådringsmalt. 

Dørene hadde omramming med sokkel utformet i henhold til jugendstilens idealer. Vanligvis med myke og relativt enkle former, som en bølget S-form, eller med tre parallelle linjer. Under nasjonalromantikken på 1910-tallet ble det også benyttet likesidet listverk, med samme profil på begge sider.

Dørhåndtak finnes i ulike varianter. Fremdeles ble de eldre, kjegleformede dørhåndtakene benyttet, men man fikk også nye varianter designet med mykere former i messing. Det forekommer også dørvridere av forniklet stål. Håndtakene plasseres ofte på et langskilt med buede, tidstypiske former.

Ildsteder - 1900-1910

Selv i nybygde hus fra perioden 1900-1910 var kakkelovnen den vanligste varmekilden. På slutten av tiåret fikk man installert sentralvarme og radiatorer. Den vanligste kakkelovnsmodellen var hvit med midtbånd og sokkel. Den kunne ha et organisk formspråk, inspirert av svenske kakkelovner fra 1700-tallet. I likhet med annen romdekor i jugendstil hadde kakkelovnene enten påmalte mønster eller relieff hentet fra den nordiske plantefloraen, som kongler, eikeblader eller solsikker. Kakkelovnene ble oppført både med hvite, kremfargede eller turkise kakler.

Kjøkken - 1900-1910

I arbeiderboligen var kjøkkenet en samlingsplass for matlaging og sosialt samvær, og rommet fungerer også som soveplass. Det var ikke uvanlig at hele familien bodde i kjøkkenet, i tillegg til eventuelle leietakere. Her samles man seg rundt vedovnen, eller ved kakkelovnen som hadde varmeskap. Ellers i rommet sto det kanskje et skap eller åpne hyller til kjøkkenutstyr.

I mer påkostede leiligheter og villaer er det annerledes. Her var kjøkkenet en ren arbeidsplass med egen utgang, slik at bud, tjenerne og noen ganger til og med barna i husstanden ikke trang å gå inn hovedinngangen. Husets herre satte ikke sin fot på kjøkkenet, og for ikke å forstyrre herskapet med rot og matlaging var kjøkkenet alltid plassert mot hagen, eller nordover, så langt bort fra de fine stuene som mulig. Mellom kjøkkenet og spisestuen var det en anretning. Her var det høye, flotte plassbygde skap med underskap til større kjøkkenutstyr, skuffer til bestikk og overskap til servise, glass og terriner. Det kunne også være et lite arbeidsområde for dandering av maten og en liten oppvaskkum.

Inne på kjøkkenet sto derimot gryter og redskaper på åpne hyller eller de hang på kroker. Mat og krydder ble oppbevart i et spiskammer, ofte kledd med perlestaffpanel og bygget mot ytterveggen, enten med et vindu eller en ventil slik at det holdt seg kjølig. På kjøkkenet, eller i et rom like ved, var det også et isskap som ismannen leverte isblokker til regelmessig.

Maten ble tilberedt på en lav oppvask/- og arbeidsbenk med underskap og benkeplate av Carrara-marmor. Marmor er et utmerket underlag å håndtere mat på. Etter middagen ble redskap og servise vasket opp i en balje på benken, noe som kan forklare kjøkkenbenkens lave høyde. Langs veggen bak oppvaskbenken var det sprutbeskyttelse som i likhet med benkeplaten var av marmor eller i sink. Hvis benken kun ble brukt som arbeidsbenk var den ofte av bart treverk, eller kanskje oljet. Det var vask på kjøkkenet, men den bruktes bare som utslagsvask. Bak vasken kunne det være en en plate av sink eller emaljert støpejern.

Kjøkkenet hadde et høyt, veggmontert skap – en skjenk, som ble åpnet med en nøkkel. Kjøkkenets hjerte var vedkomfyren, men fra begynnelsen av 1900-tallet erstattes vedkomfyren med gasskomfyrer. Veggen rundt komfyren var flislagt, med fliser med avfasede kanter lagt uten fuger. På ekstra påkostede kjøkken kunne flisene også suppleres med border og pilastre. (Flisene ble fuget med en blanding av kritt, pigment og vann og senere med hvit fugemasse.) Kjøkkenet hadde lavere status enn de fleste andre rom, og mens stuene var utstyrt med overdådig snekkerarbeider og annen dekor, sørget man for at kjøkkenet var enkelt å vaske og holde rent. Veggene kunne være glattpusset, men det ar fremfor alt meget populært å kle både vegger og tak med perlestaffpanel. Noen valgte til og med å tapetsere kjøkkenet. Snekkerdetaljene var imidlertid malt eller ådret i de samme fargene som resten av boligen. 

På de første tiårene av 1900-tallet ble kjøkkeninnredningen ofte malt i grått eller beige, med linoljemaling. Ådringsmalt bjørke-imitasjon var også populært et stykke inn i tiåret.

Hygiene - 1880-1900

På andre halvdel av 1800-tallet besto den daglige hygiene av å vaske hender og ansikt i et vaskevannsfat. Man badet sjeldent, og da i en balje på kjøkkengulvet. De som ikke hadde innlagt vann hentet vann fra en brønn på tunet og varmet det på komfyren. Den teknologiske utviklingen innen hygiene vistes også i et klart skille mellom rik og fattig. De som hadde råd innredet et eget, lite rom i hjemmet med vaskevannsstell og toalettbord. På slutten av 1800-tallet begynte noen av de mest fornemme leilighetene å utstyresmed et eget badekar. I villaene ble gjerne badekaret plassert i kjelleretasjen. Badekaret var frittstående og av støpejern, og føttene kunne være formet både som løveføtter og fugleklør. Servantene hadde ofte separate kraner for varmt og kaldt vann. De var dype og hadde en bakkant som beskyttet mot vannsprut. Fram til 1940-tallet hadde kranene ofte porselensknotter med teksten varmt eller kaldt. Rommet hadde keramiske fliser, kalkstein eller marmor på gulvet. Veggene var kledt med perlestaffpanel eller fliser, og  øvrige detaljer var i messing.

Et eget badeværelse var en utrolig luksus for de aller fleste, og bortimot helt utenkelig. Deres hverdag var fremdeles preget av badebaljen på kjøkkenet, eller kanskje et felles badekar i kjelleren i bygården. Fra 1900 fantes det også mulighet for å besøke et offentlig bad. Det ble ikke vanlig med eget baderom i nybygde leiligheter før et stykke inn på 1900-tallet.

De fleste hadde utedo i bakgården, eller på loftet eller, om du tilhørte borgerskapet; en tørrdo inne i huset eller i trappeoppgangen. Fasjonable leiligheter får vannklosett først rundt århundreskiftet 1900.

JavaScript seem to be disabled in your browser.

You must have JavaScript enabled in your browser to utilize the functionality of this website.